Hver gang jeg skal dusje, må jeg gå gjennom en prosess hvor hunden (Juno) følger etter meg inn på badet og stirrer. Jeg er overbevist om at hun i sitt hundesinn lurer på hvorfor jeg regelmessig tar av meg pelsen min for så å dynke meg i det onde vannet – og når jeg tenker dette, går det opp for meg at jeg gir hunden vår et ganske makabert syn på hverdagen. Akk o ve.
Denne gangen var heller ikke noe annerledes, og etter 2 år i livene våre (mannen og moi), har denne typen oppførsel blitt normal. Det har nå kommet til det stadiet hvor hun kun trenger å vite hvor jeg skal og hva jeg gjør, før hun forsvinner ut i gangen og blir der. Orker ikke se mennesket ødelegge pelsen sin på den måten, nå igjen, men jeg må likevel gå tilbake om to minutter for å sjekke at hun ikke har Houdiniet seg til et annet sted. Jeg tror hunden vår har blitt ganske laid back, til tider. Jeg skulle også gjerne vært litt kul og rolig – men det ble litt vanskelig når jeg oppdaget at en av neglene mine hadde blitt revet av i sjampo-prosessen og jeg holdt for øyeblikket på å massere mitt eget blod+sjampo inn i hodebunnen. Jeg hadde sikkert sjampoet i vei i nesten ett minutt, før underbevisstheten sendte meg følgende samtale:
Heliumstemmen (ja, kaller den det): Lalalala ikke vann i øynene sant? Det svir litt. Er det noe som stikker meg et sted?
Meg: Neida, alt er bra, jeg bare lurer på om jeg har husket å tømme oppvaskmaskinen.
Heliumstemmen: Et eller annet svir, HALLO. Stopp pressen.
Meg: Og neste uke skal jeg gå rundt til elevene og snakke om kildehenvisning og plagiat. Det hadde jeg aldri trodd at jeg kom til å gjøre for noen år siden, totalt NOPE. Kommer jeg til å klare det?
Heliumstemmen: SELVFØLGELIG klarer du det. Du er Elisabeth For FAEN AU Casén Pihl, og du forventer alltid at du er dårligere enn
dette gjør grusomt vondt, jeg har klart å lokalisere smerten til høyre langefingerhva du tror.Meg: Hm. Hva var det?
Heliumstemmen: FINGEREN DIN HAR DET VONDT HALLO DIN NEPE, SLUTT Å MASSERE HODEBUNNEN ASDFGHJKLØÆ!
Meg: Føøøøøøktard.
Så når jeg til slutt skjønte at jeg hadde det vondt, hadde fingeren min også funnet ut at her skal det pulsere blod, og den skal gi sjampo en ny farge som kalles Fashion Red By Taylor Swift, bare fordi den kan og vil. Jeg ble satt ut av hvor flittig blodet fra under neglen min var villig til å renne nedover fingrene mine, men mest av alt skjønte jeg ikke hvordan det var mulig siden jeg sto under vann. Og så kom jeg på diverse jenteting som bare vi jenter forstår – og det er at vann/dusj stopper alt blod fra å gjøre som det vil (TMI: det er en kamp mot klokken for å få tørket kroppen når dusjen er ferdig, bare sånn at du vet det). Så jeg skjønte ikke hva som skjedde, og gikk umiddelbart utifra at jeg i dette sekund gikk igjennom min x-men forvandling og var minutter unna fra å bli KAFFEBØNNA som finner tapte notatbøker, og bøker som er blitt purret for 5 gang. Superbibliotekaren på kaffe. Det er mitt språk.
Men så hadde jeg bare vært uheldig og fått neglen min revet av, bare fordi den hadde en dårlig dag og ville straffe meg. Sammen skapte vi en ny sjampo, og jeg hatet det faktum at jeg måtte vaske håret en gang til mens Juno nå hadde kommet for å høre hva jeg bannet og freste over. Jeg fikk en ny følelse av «Nå er jeg så voksen at jeg får vondt i magen. Tenk at jeg står her og lager grimaser av smerte fordi jeg må vaske håret. Dette er mitt øyeblikk. Jeg vet ikke hva slags øyeblikk det er, men det er mitt au au au au au au.»
Det viste seg at fingeren stoppet å blø før jeg hadde dusjet ferdig, og jeg trengte ikke plaster en gang. Jeg ble svært skuffet over at jeg ikke fikk en dramatisk slutt på en slik traumatisk start av en dusj, noe som gjorde at alt dette var helt meningsløst å skrive om. Sånn egentlig. Whatever. Som om jeg bryr meg.
Meh.
